Alle mine levende

Hun puster lettet ut idet barna er ute av huset, men lengter etter dem før skoledagen er over. Hun gleder seg over å være alene, men følelsen av ensomhet er likevel ikke langt unna. Er det mulig å tenke seg den ene uten den andre?

I tjueårene var jeg én

så ble vi to, tre og fire.

Jeg ønsker meg alltid

noen timer alene

men aldri tilbake til

alle de timene.

Dere tre er en helg på støylen

jeg er hjemme og øver

på den store ensomheten

som alltid fins

som en mulighet, umulighet

og kan bli min igjen.

Hege Woxen går i tett dialog både med hverdag og livet med barn, men også med andre poeter og forfattere. Det som kanskje skiller denne samlingen fra hennes tidligere, er oppmerksomheten mot et større mørke. For hverdagens lys er skjørt, og midt i den finnes det også en sorg, for barndommen som forsvinner, og for de som har gått bort.