En levende musikktradisjon

Det var en raus gave Marie Louise og Trygve Lindeman tilbød det norske samfunn i 1969. Et

tradisjonsrikt musikkonservatorium med bygning, instrumenter og utstyr. De hadde ønsket

at staten skulle stå fram og ta imot gaven, men staten «var ikke rede» ennå, som det het.

Gaven ble istedenfor grunnkapital i en stiftelse som fikk navnet Lindemans Legat,

Musikkonservatoriet i Oslo.

Lindemans Legat drev Musikkonservatoriet fra høsten 1969 til sommeren 1972.

Myndighetenes forventning var at skolen skulle videreutvikles slik at den kunne danne

grunnlag for en statlig musikkhøgskole og en fylkeskommunal fagskole i musikk. Det ble tre

turbulente år. Statlige myndigheter oppmuntret til faglig utvikling med vennlig innestemmen

og refset for pengebruk som gikk ut over regelverket med sterk utestemme.

Hvordan disse tre årene var for dem som jobbet med murerskje i den ene og sverd i den

andre hånden, handler deler av denne boken om.

Legatets historie skulle egentlig ha sluttet da Stortingets vedtok å opprette Norges

musikkhøgskole fra 1973. Da var legatets formål oppfylt. Men legatet lever fortsatt i beste

velgående med nytt formål og nye oppgaver. Hva legatet har engasjert seg i etter at det

offentlige overtok utdanningsansvaret, handler denne boken også om.

FORFATTEROMTALE

Einar Solbu (f. 1942) er utdannet kirkemusiker og har hatt flere stillinger som organist. Han

var lærer og studiesjef ved Musikkonservatoriet i Oslo 1964-73, førsteamanuensis og

studiesjef ved Norges musikkhøgskole 1973-91, direktør for Grieg-jubileet 1993, direktør for

Rikskonsertene 1994-2005 og dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo 2008-2011. Han har sittet i

en rekke styrer i kulturlivet, blant annet som styreleder i Den Norske Opera. Solbu har vært

engasjert i internasjonalt musikksamarbeid, blant annet som president i International

Society for Music Education og visepresident i International Music Council. Han har vært

styreleder i Lindemans Legat siden 1978.